dela:restaurant - delte:opplevelser

Dela har alltid forvirret meg. Jeg har sett dem bytte konsept flere ganger siden første besøk, og da er det rart å tenke på at det bare er ett år siden jeg var der første gang. Men på en torsdagskveld i januar bestemte min kone og jeg oss for å gi Dela en ny sjanse. Jeg tok på meg en nystrøket hvit skjorte, vi hoppet på bussen, og i en liten stund fant jeg meg i optimismens varme favn. Jeg skulle nesten ønske vi hadde holdt oss på bussen. … Vi ankom restauranten klokken syv, og skjønte fort at vi var de eneste gjestene den kvelden. Joda, det er midt i uka i januar, men en restaurant midt på Torvet burde klare å lokke til seg folk på “lille fredag. ” Jeg holdt likevel humøret oppe, og vi ble tatt godt imot av servitøren vår. Vi fikk velge bord selv, så vi slo oss ned ved det samme bordet hvor vi feiret Valentine’s året før. Vi bestilte to glass Crémant, skålte, musikken var behagelig, lokalet moderne, og servitøren smilte bredt. Dette lå an til å bli en fin kveld.

Nye nordiske kjøkken? Asiatisk? Fransk?

Vi fikk menyer og etter en kjapp titt begynte konseptet å skurre. Forrettene delte et generelt preg av Sørøst-Asia, bl.a. japansk tunfisk tataki og Singapore pepper crab, med unntak av deres gratinerte Camembert servert med sopp. Vi endte opp med å bestille en Singapore pepper crab på deling. Videre kikket vi på hovedrettene, hvor jeg ble enda mer forvirret. Det startet lovende; fersk fangst fra fiskebrygga og blåskjell. Her hadde forkjemperne for det nye nordiske kjøkken vært strålende fornøyde. Nyfanget torsk, kveite, og breiflabb rett fra fiskebåten, råvarer som snakker for seg selv. På neste side blir de mye bredere i konseptet. Her hadde de fransk steak frites, afrikansk-portugisisk peri-peri kylling, britisk fish and chips, og middelhavsk meze. Min kone bestemte seg for steak frites mens jeg bestilte kveite med kremet søtpurreløk. Vi ville dele en flaske vin, så jeg tok en titt på vinlisten. Den var lang og omfattende, men jeg er usikker på om de prøver å nedskalere vinkjelleren sin når vi ble fortalt at det var mye som ikke lenger var på lager. Men jakten på vinen måtte vente, for forretten sto for tur.

Singapore pepper crab ble servert i all sin prakt i en bolle med en feit og godt peppert saus, samt briochebrød og lime. Dette er skikkelig grisete fingermat, og vi får krabbeknekkere og svarte gummihansker for å skåne hendene våre fra griseriet. Krabbeklørene er allerede delvis knekt, en veldig god touch fra kjøkkenet.

Jakten på den forsvunne servitør

Men vent litt, her mangler det noe. Vi har ikke fått skalldyrgaffel! Og om det er én ting jeg har lært av svigerfamilien så er det at det er viktig å ha ordentlig utstyr. Dette er ingen krise. Selvfølgelig er det lov å glemme seg! Jeg snur meg og prøver å få kontakt med servitøren igjen. Men servitøren er ikke til å finne. Flere minutter går. Hvor er hen? Jeg hører klirring fra kjøkkenet, reiser meg, og går til kassen. Mysteriet er løst. På kjøkkenet står servitøren og jeg får omsider kontakt med hen. Litt småirriterende, men vi får til slutt skalldyrbestikk. Vi er alene i restauranten, og det burde være enkelt å få kontakt med servitøren. Men jeg prøver ikke å la det ødelegge stemningen, for nå er vi endelig klare for krabbeklør. Krabbeklørene smaker fantastisk. De serveres varme med en godt krydret saus som passer ypperlig med sødmen fra kjøttet. Limen bryter gjennom den intense smaken og balanserer retten ypperlig. Men veldig kjedelig er det, at når de slår en home run med krabbeklørene, så er det brødet de er kjipe med. Briochebrødet er veldig tørt, noe som er ufattelig med tanke på mengden smør briochebrød inneholder. Jeg er veldig glad i restauranter som prøver å oppnå lite matsvinn, men ikke la det gå ut over kvaliteten på maten.

Vinforvirring

Optimismen var på vei tilbake, for bortsett fra brødet så var forretten nydelig. Servitøren rydder av bordet, og jeg finner en vin fra listen jeg ønsker å kjøpe: En hvit Crozes-Hermitage fra Rhone, et distrikt og region som begge er mer kjente for sine røde viner. Prisen er også god, og jeg gjør meg klar til å bestille. Men igjen, ingen servitør å se. Etter flere minutter går jeg opp til kassen igjen og vinker til servitøren på kjøkkenet. Det hadde vært enkelt å skylde på servitøren i dette tilfellet, men dette er en indikasjon på dårlig opplæring fra ledelsen i restauranten. Men omsider fikk jeg endelig bestilt vinen. Det gikk fort opp for meg at jeg hadde gitt kelneren en oppgave hen ikke var forberedt på. I flere minutter hørte vi kelneren ringe sjefen for å finne vinen. Det er ikke noe galt i å spørre om hjelp, men det var litt kjipt å høre på når vinskapet var min nærmeste nabo. Til slutt kom kelneren med en flaske vin, og tro det eller ei, det var feil. I stedet for en hvit Croze-Hermitage fikk vi presentert en rød Hermitage med mange år på flasken, en betraktelig dyrere vin enn den vi hadde bestilt. Dette viser bare viktigheten med å godkjenne flaskene man kjøper, for dette kunne endt dyrt.

Enda kjipere er når vi får servert hovedretten før vinen. Men omsider, så fikk vi endelig riktig vin noen minutter etter hovedretten hadde ankommet. Vinen var fyldig med en grei mengde sødme, godt valg med tanke på den store kontrasten i hovedrettene. For rundt en tusenlapp er det mye vin for pengene og den ble hovedrettens høydepunkt.

En begravelse i purre

Ved første øyekast hadde jeg ikke store forhåpninger om konas steak frites. Man spiser med øynene først, og denne retten så ut som den hadde gitt opp halvveis til målstreken. Kona bestilte kjøttet godt stekt, og stekemengden var perfekt. Et lite hint av rødhet i midten, noe hun foretrekker. Pepper- og sennepsausen var skarp og ga en fin kontrast til kjøttet. Dette er en saus jeg ofte foretrekker over den klassiske béarnaisesaus som blir servert på de fleste restauranter.

Kjøttet var dessverre litt lite krydret, og uten sausen smakte det ganske uinteressant. Jeg foretrekker også entrecôte over indrefilet til denne retten, når retten i seg selv er ganske enkel og kan trenge det ekstra fettet som entrecôten kan tilføre. Pommes fritesene imponerte heller ikke, og for første gang på lenge spiste vi dem ikke opp.

Kveiten var, ifølge menyen, dagens kveite fra fiskebrygga. Sammenlignet med kjøttet, så var denne tallerkenen et fryd for øye. Fisken lå på en seng av søtpurreløk med en kremsaus, og de gratinerte potetrosettene gav meg vann i munnen. Det forsvant med første bit.

Skinnet som var beskrevet som crispy var alt annet. Fisken var overstekt og tørr. Og ikke minst; alt – og jeg mener alt – smakte purreløk. Fisken smakte purre, purren smakte purre, sausen som også hadde skilt seg smakte – du gjettet det – purre. Jeg kunne sikkert plassert retten i en blender og servert det som en potet- og purreløksuppe. Sengen av purre som fisken lå på viste seg å være dens dødsleiet. Det er trist å se at en så flott fisk kan gå i graven på denne måten. Potetene smakte heldigvis veldig godt, men selv med mengden smør jeg forventet i slike pureér, så var til og med de litt tørre. Heldigvis smakte ikke de også purre. Kveite er en av mine favorittråvarer, og for første gang i mitt voksne liv spiste jeg ikke opp.

Konklusjon

Jeg sliter med å skjønne hva Dela ønsker å være. Første gang jeg besøkte dem ble jeg overbevist over både kvaliteten og prisene, og jeg tenkte at dette kunne være et bra tilskudd i en by som trenger interessante matopplevelser. Dessverre har ikke Dela greid å holde kvaliteten oppe, og for meg er dette spikeren i kisten. Når man ikke greier å lage god fisk med råvarene og kunnskapen vi har både i Norge og på Sørlandet, så er det noe som ikke stemmer. Og når man heller ikke greier å trene opp mannskapet til å gi en god kundeopplevelse på en torsdag hvor restauranten bare har ett bord, så må det tas grep. De skriver på sine hjemmesider at “på vårt kjøkken følger vi naturens rytme, og dagens meny kan variere avhengig av hva bonden nylig har høstet eller hva fiskebåten har brakt i land. ” Med tanke på at nettsiden deres viser menyen fra forrige juni som var identisk med menyen vi fikk denne torsdagen i januar, så kan vi nok konkludere med at dette ikke lenger stemmer. Samtidig er lokalene fine, vinlisten god – selv om noe redusert – og prisene er fine. Men alt i alt, så er det dessverre ikke godt nok. Jeg vil gjerne komme tilbake og spise Singapore pepper crab og drikke noe god vin, men jeg kommer ikke til å tilbringe en hel aften her med det første.

Karakter 3